Skrevet av: Trond Anton Andersen
Dato: 13.05.2014 14:03
I enhver konkurranse handler det om å vinne, Finnmarksløpet er intet unntak. Media fokuserer på kampen om å være den aller beste, i tillegg krydrer de med en og annen reportasje om de som sliter der bak.
Alle idretter har fine grunnprinsipper der det handler om å ta vare på hverandre, vise respekt, fair play osv. Allikevel er det slik at når det kommer til stykket, handler det aller meste om vinneren.
I 2014 startet 131 spann i Finnmarksløpet. Tre av dem ble vinnere av hver sin klasse, stemmer det? Var det ikke flere vinnere? Teknisk sett nei, følelsesmessig, ja.
Vinnere som ikke kom til mål
Undertegnede så mange flere vinnere enn de tre som vant hver sin klasse. Dersom du ikke fulgte 2014-løpet er det viktig å få med litt bakgrunnsinformasjon før vi går videre.
Det var et av de hardeste Finnmarksløp i moderne tid. Stormen «Jorun» og høye temperaturer, gav store utslag. 19 av 54 startende kom til mål i FL-1000, brytprosenten i FL-500 var også høy. For mange av hundene og kjørerne ble det et løp der ambisjonene måtte justeres kraftig. Kanskje hadde man ønsket seg en topp 15 plassering? Eller var målet å forbedre fjorårets 23. plass? For veldig mange handlet det plutselig bare om å komme til mål, og som nevnt – det var mange som ikke greide det.
Blant de som ikke greide det, ser jeg også vinnere. Et eksempel på det er Vidar Løkeng. På vei fra Karasjok til Levajok hadde han som mange andre en tøff tur. Likevel hjalp han både Sølvi Monsen og Nicole Burger fram til sjekkpunktet. Damenes spann ville ikke gå, Vidar smattet på ledere og tok seg den tid som skulle til for å få dem med helt fram til Levajok. Løkeng valgte å bryte løpet på Levajok, mens leken var god. Under avslutningsbanketten meddelte Vidar at han, i stedet for å ergre seg over at han måtte bryte, gledet seg over at unghundene fikk en fin opplevelse og god læring fra start til Levajok.
For enkelte hardbarkede kjørere henger det helt tydelig en «æreskodeks» over horisonten. Man skal ikke bryte. Noen kjørere er veldig flinke til å etterfølge denne. Hvis løpet ikke går helt som planlagt, så reorganiserer man, tar ut mer hvile, finner fram en snillere kjøreplan og får spannet til mål.
Evalueringsmøtet for FL-1000 ble hard kost. Både sjefveterinær, Hanna Fredriksen, og tidligere rennleder Marit Honerød Hoved gav klar tale til forsamlingen med slitne kjørere. – Her må det skjerpings til, var ordene sistnevnte brukte. Marit siktet til flere spann hun studerte inn og ut av sjekkpunkt. Spann som var for slitne, hunder som haltet og et inntrykk av «æreskodeks» på bekostning av god dyrevelferd. Det er viktig og presisere at dette gjaldt noen spann, og at mange tok konsekvensene av tøffe forhold ved å hvile mye eller å bryte løpet. Sjefsveterinær Fredriksen uttrykte skuffelse over at enkelte kjørere, slik hun så det, ikke tok dyrevelferden nok på alvor. Ingen med navn ble nevnt og flere tok ordet. Noe av det vi på tilhørerbenken bet oss merke i var et innspill fra Jon Flaa, som var handler for Birgitte Næss Wærner. – Vi må konkurrere om å ha det vakreste spannet, vi må ta vare på hverandre og sammen jobbe for enda bedre dyrevelferd, sa Flaa som selv har kjørt hund i mange år. FL-1000 champion, Sigrid Ekran, la heller ingenting i mellom. Hun lurte på hvorfor noen kunne finne på å kjøre ut av sjekkpunkt med hunder som haltet, og hun gav uttrykk for at Finnmarksløpet ikke var en arena for henne dersom slikt skjer i framtiden. Det ble et sterkt møte, det er fristende å kalle det et slags oppvaskmøte.
En kjører ble disket fra FL-500 for ikke å ha utført obligatorisk veterinærsjekk på Skoganvarre. Samme kjører ble filmet på vei ut fra sjekkpunktet med flere hunder som rett og slett ikke hadde noe i et spann og gjøre. Disse bildene ble vist på NRK, utvilsomt ikke god PR for en idrett der dyrevelferd henger som øverste fane.
22 veterinærer fulgte årets løp. Generelt rapportere de om flinke kjørere som tar godt vare på sine firbente venner. Vi må ikke glemme at den store majoriteten gjennomfører Finnmarksløpet med god dyrevelferd i høysetet, enten de fullfører løpet eller velger å bryte. Det er også viktig at de som kanskje burde gått en runde med seg selv etter årets løp, ikke blir ”dømt” for alltid. Det er menneskelig å feile, men alle fortjener en ny sjanse. Det finnes utallige fine historier om idrettsutøvere som av og til gjør et feilskjær, for så å ta lærdom av det.
(Artikkelen fortsetter under annonsen)
Langt og vakkert
Etter tre starter og tre fullførte FL-500, bestemte Ben Voigt seg for å satse på den lengste klassen i 2012. Ben er fra Tyskland, men har gjort Finnmarking av seg. Kennelen ligger i Langfjordbotn, der han og familien har ypperlige treningsforhold. I 2012 gikk det ikke slik Ben hadde ønsket, spannet ble lite utover i løpet. I Varangerbotn valgte han å kaste inn håndkledet. Året etter startet samme Voigt med friskt mot i FL-1000 igjen. Dette løpet endte heller ikke til tonene av Vangelis i Alta. I Sirbma var åtte hunder ute av spannet og de siste 300 km ble kjørt med bil og henger.
For Ben var dette en psykisk knekk. To brudd på to starter. Foran årets løp valgte han å trene konsekvent ut i fra problemene som oppstod i 2012 og 2013. Det ble mange 5-6 timers økter, lav fart og høy fokus på å unngå skader i oppkjøringen. Onsdag den 12. mars kl 18:02 ankom Ben og hundene Varangerbotn. Kontrasten til de to foregående løp var enorm. Voigt hadde kjørt et solid løp, hvilt godt, og publikum sperret nok øynene opp når 14 hunder ankom sjekkpunktet.
I 2003 ble løpet lagt om fra en lang rundtur i Vest-Finnmark, til en reise fra Alta til Kirkenes, og tilbake igjen. Sjekkpunkt Varangerbotn ble opprettet i 2005. Bare en gang tidligere har noen kommet inn til Varangerbotn med fullt spann. Den prestasjonen stod Yngve Fagerli for i 2006. Når Ben Voigt klarer det samme er det svært imponerende med tanke på de ekstreme værforholdene deltakerne var gjennom tidligere i løpet. Snittstørrelsen på spannene inn til Varangerbotn i 2014 var ni hunder.
En av årsakene til at Ben trengte ekstra lang oppstallingsplass innerst i Varangerbotn, var to ekstrahviler. Både på strekningen Levajok – Tana og Kirkenes – Neiden 2, valgte Ben å hvile på sporet. – Det var fristende å bryte med planen å droppe hvilene på sporet. Spannet gikk fint, men jeg ville for en hver pris unngå å havne i samme situasjon som tidligere år. - Å reparere spann i Varangerbotn var ikke et tema, slår Voigt fast. For den utvandrede tyskeren handlet ikke Finnmarksløpet 2014 om seierspallen. Å vinne for Ben, var å komme gjennom løpet på en bra måte. For de som måtte lure på om det ikke da bare gjelder å hvile ett døgn på hvert sjekkpunkt, så går det veien. Nei, det går ikke. Regelverket sier at man skal ha forlatt sjekkpunkt Karasjok før lørdag kl. 15:00. FL-1000 skal være en ekstrem konkurranse. Alle som fullfører løpet har i aller høyeste grad vært med på nettopp det.
Ben Voigt passerte målstreken lørdag morgen kl. 08:43. På den siste tredelen av løpet satte han ut tre hunder. En ble satt ut grunnet diare, en fikk litt for mye diaremedisin og dermed lett forstoppelse. Kun en hund måtte ut grunnet skade, den ble stiv og fikk selvsagt kose seg i halmen i tilhengeren. Altså, kun en hund ut grunnet skade. Ikke rart det var stående ovasjoner fra hundekjørervenner da han ankom mål som nummer 15 av 54 startende. – Det å få hyggelige kommentarer fra etablerte kjørere og veterinærer betyr enormt mye for meg, forteller Voigt som kronet verket lørdag kveld på banketten. Det deles ut en del priser i etterkant av et hundeløp. Prisen for best stell av hund henger desidert høyest. Selvsagt gikk prisen til Ben Voigt. – Da jeg ble ropt opp og fikk prisen av sjefsveterinær Hanna Fredriksen, ja da følte jeg meg som en vinner, sier Ben Voigt.
Erik Loftsgård vant FL-junior, Ronny Wingren vant FL-500 og Sigrid Ekran vant FL-1000. Men som vi skjønner, det var flere vinnere.
