"No Man`s Land"

Arne O. Holm er Nordområdeekspert, han har vært journalist i Dagbladet, nyhetsredaktør i Dagens Næringslivs, redaktør for NRKs Brennpunkt og redaktør for Svalbardposten. Nå har han pakket sjømannssekken og satt kurs for Finnmark. Han skal følge Finnmarksløpet på nært hold for første gang og vil skrive om sine inntrykk daglig her på vår webside under løpet. Holm har bodd seks år på Svalbard hvor han blant annet arbeidet som guide med hundespann og han har deltatt på en rekke ekspedisjoner. I dag arbeider han ved Nordområdesenteret i Bodø. Daglig vil du kunne lese Holms betraktninger rundt løpet, under tittelen "No Man's Land".

 Tid for ankerdram

Gjennom vakre bilder av hunder på vei over Finnmarksvidda får du som leser og TV-seer kanskje inntrykk av at Finnmarksløpet er et slit. I så fall har du misforstått. Finnmarksløpet er et blodslit. Det er ekstremisme innrammet av en fastfrossen, iskald natur.

Finnmarksløpet er menneskets møte med sine siste krefter, med søvnmangel og sult.

Finnmarksløpet er ledelsesfilosofi flyttet fra sine vante omgivelser og ut i ei elv som i løpet av vinteren har gått fra buldrende vannmasser til granitt.

Finnmarksløpet er ei uke uten annet å holde seg fast i enn en hundeslede. Det er fravær av normalitet og en reise inn i en uendelighet av konsentrasjon om å nå et mål 1000 kilometer inn i framtida.

Jeg skriver om menneskene som står bak hundespannet. Hundenes opplevelse av Finnmarksløpet vet jeg for lite om. Men jeg vet noe om hvordan det er å tilbringe timer, dager og uker i Arktis når kvikksølvet i gradestokken krymper som en ullsokk på kokvask.

Jeg vet noe om hvordan det er når enhver pause, ethvert varmt måltid, bare er en påminnelse om at du skal videre, at smertene komme tilbake. At det er langt igjen. Ikke like langt som da reisen startet, men mye lengre egentlig, fordi du har lagt igjen krefter og overskudd for hver eneste kilometer som er passert.

Hundeløp er spesielt, men opplevelsen av naturens utmattende krefter er neppe annerledes enn klatring i Himalaya eller kryssing av Svalbards villvakre landskap. Møtene med egen lyst til å gi opp, til å sove lenger enn du skal, kommer tettere og tettere.

Da jeg møtte teten på 100-mila i Karasjok i går ettermiddag, hadde de lagt bak seg 88 av 100 mil. Midt i det samiske landskap er de pålagt åtte timers hvile før den siste utmattende strekninga til Alta. Tre spann kom inn omtrent likt. Dagens etappe fulgte elva. Variasjonene var minimale, både kjører og hund måtte utholde kjedsomheten som også er en del av Finnmarksnaturen, kjedsomhet som oppstår av mangel på variasjoner og som forsterkes av at tempoet bare er om lag ti kilometer i timen. Selv med bil gjennom dette landskapet kan ensformigheten mer påtakelig enn det spektakulære når kreftene er i ferd med å ta slutt.

Akkurat da settes den nedkjølte føreren på nok en prøve. Mer enn noen gang må de utvise lederskap som får hundene som er igjen i spannet til å skjønne vitsen med en uendelighet av trav. Kanskje bytter hundene plass, kanskje må noen opp i sleden, de må snakkes til, oppmuntres, korrigeres og motiveres. Alt sammen av en hundekjører som sårt trenger noen som klappet også dem på skuldra og sier ”kom igjen, dette klarer du”. Underveis mellom sjekkpunktene finnes ingen slike barmhjertige samaritaner. Kjørerne er aleine med sine hunder.

Jeg har møtt kjørere som synger for bikkjene sine og i hver strofe legger inn navnet deres i et forsøk på å holde moralen oppe.

Men først og fremst skal de holde sin egen moral intakt. Hundene lar seg ikke lure av førere som ikke sjøl tror på egen uovervinnelighet.

Hvis fantasiene om biff og rødvin blir for sterke, hvis trøtthetsfølelsen blir hallusinerende og framtvinger bilder av peisflamme og boblebad, klarer de ikke å overbevise sine egne hjelpere om hunder om at ferden er seierrik og verdt å fullføre.

Finnmarksløpet nærmer seg altså slutten. Sjøl stiger jeg av noen erfaringer rikere.

Jeg har sovet på gulvet under benkene i menighetshus, jeg har spist vaffelkaker og skrevet mine notater i private stuer som i dette vinterlandskapet ser mer enn tilfeldig plassert ut ved siden av et hundespor. På enkelte sjekkpunkter har fråtset i kaker hjemmebakt av ungdomslag, bonde- og småbrukarlag eller institusjoner som til daglig tar seg av skakkjørt ungdom. Den nordnorske dugnadsånden har veltet mot meg som en lavine av gjennomføringsvilje.

Jeg har møtt en løpsledelse, med alle de nivå og ulike oppgaver det innebærer, som har flyttet seg fra sjekkpunkt til sjekkpunkt på sparebluss. Grimete av søvnmangel og improviserende løsningsorientert i jakt på hvile og mat.

Jeg har møtt veterinærer med stetoskoper som åpenbart virker også når gradestokken kryper til 30 minus. Jeg har møtt alle andre som har en finger eller ei hand på rattet i det som gjør Finnmarksløpet til en unik, men også gjennomførbar kraftanstrengelse.

Ved målgang i Alta fredag formiddag vil vidda fortsatt være en bevegelse av hunder, kjørere, handlere og andre medhjelpere. For selv om vinnerne er kåret er det fortsatt vinnere på vei mot mål.

Men når alle er i mål er Nord-Norge en bedre plass å bo. For Finnmarksløpet er del av et stadig mer omfattende system av begivenheter som styrker bolysten i en landsdel som ønsker seg flere mennesker til stadig flere arbeidsoppgaver. Det store Nordområdeprosjektet vil aldri lykkes uten arrangementer som skaper tilleggsverdier for menneskene i nord.

Finnmarksløpet gjør det. Det skaper identitet og stolthet.

Deltakerne i og arrangørene av Finnmarksløpet viser at det meste er mulig.

Sjøl logger jeg av og takker for en 100 mils eventyrlig reise.

Hundekjørerne skal etter målgang på bankett.

Sjøl kjenner jeg at det snart er tid for en ankerdram.