"No Man`s Land"

Skrevet av: Arne O. Holm
Dato: 12.03.2013 23:25

Arne O. Holm er Nordområdeekspert, han har vært journalist i Dagbladet, nyhetsredaktør i Dagens Næringslivs, redaktør for NRKs Brennpunkt og redaktør for Svalbardposten. Nå har han pakket sjømannssekken og satt kurs for Finnmark. Han skal følge Finnmarksløpet på nært hold for første gang og vil skrive om sine inntrykk daglig her på vår webside under løpet. Holm har bodd seks år på Svalbard hvor han blant annet arbeidet som guide med hundespann og han har deltatt på en rekke ekspedisjoner. I dag arbeider han ved Nordområdesenteret i Bodø. Daglig vil du kunne lese Holms betraktninger rundt løpet, under tittelen "No Man's Land"

 

Helt på grensa

Finnmarksløpet handler ikke bare om hunder. Andre viktige ingredienser er søvnmangel og endeløse vidder, som i neste omgang gjør at hjernen ikke oppdateres i normal hastighet. Til tider hakker den som en IBM-maskin fra 80-tallet, hvis noen mot formodning husker nettbrett den gang de het datamaskiner.

Jeg kjente det i dag, da jeg scooterkjørte etappen fra Kirkenes tilbake til Neiden, eller Neiden 2 som det kalles. Til sammen drøye 12 mil gjennom Pasvikdalen. Hele tida hadde jeg nærkontakt med tetgruppa på 1000-kilometeren.

Da mørket senket seg, det skjedde på en innsjø drøyt halvveis - samtidig som gradestokken krøp ytterligere noen hakk nedover på minussida, kjente jeg tvilen komme. Løssneen lå metertykk utenfor det oppkjørte hundesporet. Det var pudder uten motstand. Mengdene var enorme, og løypekjørerne som serverer faste spor til hundekjørere hver eneste dag, så lenge det er mulig, må ha jobbet i månedsvis for å lage en smal, men solid såle.

Frykten for å kjøre seg fast lå i bakhodet, men den hallusinerende hjernen var mer opptatt av at jeg sto midt i villmarka uten våpen. Jeg har aldri tidligere kjørt scooter uten revolver eller gevær, og jeg har kjørt mye scooter. I mitt tidligere liv ville det være utenkelig.

Så, etter noen små oppdateringer, falt ting på plass. Jeg var ikke lenger på Svalbard hvor isbjørnen utgjør en trussel for de som ferdes gjennom iskalde, arktiske landskap.

I Pasvik brukes ikke våpen annet enn til jakt. Isbjørnfaren er fraværende, men det betyr ikke at de eventyrlige 120 kilometeren som hundekjørerne reiste gjennom fra Kirkenes til Neiden er fritt for bjørn.

Norges største brunbjørnstamme var nesten alene som tilskuere langs traseen, en trase som på alle mulige måter skiller seg fra trekkveier på Svalbard.

Løypa slynger seg elegant gjennom en tettvoksende furu- og bjørkeskog, en skog som ligger som et teppe mellom Norge, Russland og Finland. Der kjørerne har mobildekning på sin vei mot sjekkpunkt Neiden 2, veksler de mellom russiske, finske og norske operatører. Selve Pasvikdalen er 15 mil lang. I bunnen ligger Pasvikelva, som skiller de to nabolandene.

Området gir en nesten overveldende følelse av ensomhet, den ensomheten som hundekjørere åpenbart elsker. Lenge før Finnmarksløpet ble arrangert var disse skogene et sted hvor nordmenn på fangst eller bærsanking trakk vekk fra sivilisasjonen og inn i naturen for å høste.

Lite tenkte de den gang på at jo nærmere russegrensa de beveget seg, jo nærmere kom de en større sivilisasjon enn den de var i ferd med å forlate på norsk side. Murmansk, selvfølgelig, som i tidligere tider hadde mer enn en million innbyggere. Men lenge før Murmansk Petsjenga-regionen med en langt større befolkning enn Kirkenes. Her finner vi blant annet Nikel, som i sterkt kontrast til den naturopplevelsen hundekjøring er, spyr sin gift uten tanke på landegrenser.

Men også militære byer med bare et nummer som navn.

Til sammen en region som aldri har vært i krig med Norge, men som har representert en kontinuerlig utfordring for vårt eget land. Når tidligere generasjoner trodde de vandret vekk fra sivilisasjonen når de gikk mot grensa i øst var det fordi Russland i praksis var stengt. Kunnskapen om det mektige nabolandet i øst ble begrenset av opprustning og hemmelighold.

Norges eneste måte å sikre sine egne områder inn mot Russland var å sørge for en levedyktig og robust befolkning på norsk side. Gruvedriften i Sydvaranger var lenge et slikt mottrekk mot en for sterkt russisk overvekt.

Hundekjørerne som kom inn til Neiden i tett rekkefølge tirsdag kveld, har tid til både refleksjoner og filosofering mens de står bak sitt hundespann i timevis. De fleste tankene kretser rundt hva de skal gjøre når de kommer fram.

Jeg lar det ligge.

Men kanskje rakk de i kveld, når mørket lå som tettest over Pasvik, å tenke på at de store deler av veien kjørte langs ei russegrense som gradvis åpnes. Nesten like lett som mobiltelefonen kobler seg på en teleoperatør, kan man i dag reise mellom Kirkenes og Nikel. Det er allerede innført en visumfri for innbyggerne i grenseområdet. Målet er en fullstendig visumfri sone.

Verden står ikke stille. Minst av alt står den stille i nord, eller som dikteren Rolf Jacobsen sier: Det meste er nord.

Mye av nord befinner seg mellom Kirkenes og Neiden. Traseen som deltakerne i Finnmarksløpet snirkler seg langs går over heier, vann og myrer. Den krysser bekkefar og skjærer rett gjennom gedigne furuskoger. Løypa bukter seg som en orm gjennom tett småskog; Svingete, kronglete, bakkete.

Sledesporet og hundelabbene setter forsiktige avtrykk i en stivfrossen sne. Ofte, svært ofte, også fotavtrykk etter en hardt arbeidende hundekjører som hjelper sine firebente venner framover med nesten kontinuerlig sparking. Av og til også stavtak som skal øke farten og mildne innsatsen til de som drar.

Finnmarksløpets 1000-kilometer har snudd og er på vei tilbake til Alta.

Fortsatt gjenstår naturopplevelser de færreste vet om.

Det meste er Nord.