"No Man's Land"

Arne O. Holm er Nordområdeekspert, han har vært journalist i Dagbladet, nyhetsredaktør i Dagens Næringslivs, redaktør for NRKs Brennpunkt og redaktør for Svalbardposten. Nå har han pakket sjømannssekken og satt kurs for Finnmark. Han skal følge Finnmarksløpet på nært hold for første gang og vil skrive om sine inntrykk daglig her på vår webside under løpet. Holm har bodd seks år på Svalbard hvor han blant annet arbeidet som guide med hundespann og han har deltatt på en rekke ekspedisjoner. I dag arbeider han ved Nordområdesenteret i Bodø. Daglig vil du kunne lese Holms betraktninger rundt løpet, under tittelen "No Man's Land". Her kommer hans inntrykk fra startdagen!

En lysorm gjennom natta

Hundekjøreren Jo Jøldal fra Kongsberg var bare ei hodelykt i mørket da han forlot Finnmarksløpets sjekkpunkt på Skoganvarre for et drøyt døgn siden. Klokka var 03.24 natt til søndag. En eller annen plass på vei mot Levajok vil han møte grålyset og forhåpentligvis kjenne at det var verdt slitet å vrenge av seg soveposen for å bekjempe sne, vind, kuldegrader og lysta til å forbli i varmen.

Kanskje vil han også møte Robert Sørlie.

Det er i så fall fordi Sørlie er på vei tilbake til Alta mens Jøldal er på vei mot vendepunktet i Kirkenes. Jøldal danner baktroppen i en konkurranse som ikke bare handler om å vinne premier. For de fleste handler det om å vinne over seg selv.

For Robert Sørlie handler det om begge deler. Mer en seks timer før baktroppen forlot Skoganvarre var Sørlie i gang. Han lot bare bikkjene så vidt sneie innom veterinærkorpset før han tok ha ledelsen i Finnmarksløpet 2013.

-        Robert kjører rett igjennom, summet det blant handlere og tilskuere som flokket seg rundt det strøkne og velforberedte sjekkpunktet i Porsanger kommune.

Publikum setter pris på hundekjørere som bryter rutinene. Konkurrentene er mer avmålt begeistret. Etter å ha forberedt sin egen strategi i månedsvis må holdbarheten i planene måles og justeres i forhold til et halvanarkistisk stunt fra en av favorittene. TV-produsentene jubler. Brudd i teten er et ansikt å lime linsene fast i.

Noen timer seinere rusler Lars Monsen rundt med ei hodelykt så svak at den knapt er synlig bak de milde stengslene som skiller publikum og kjørere.

-        Han tror kanskje ikke vi ser at han er på vei ut, spøker konkurrentene.

I det Robert Sørlie klokker inn på neste sjekkpunkt i Levajok ligger fortsatt noen av deltakerne på 1000-kilometeren begravd i soveposen på Skoganvarre. Det illustrerer bredden i denne spektakulære, naturbaserte idretten. Med rundt 18 nasjoner på startstreken og mer enn 130 kjørere får Finnmarksløpet et ski-VM til å framstå som en lokal konkurranse i skismøring.

Som en lysorm snirkler de seg gjennom natta. Vi andre halser etter i biler, busser eller beste fall snøscootere. Handlerne, de som alltid er til stede for å hjelpe kjørerne, flytter seg ofte i campingbiler mellom sjekkpunktene. Og selv om de klimatiske forskjellene er store minner bredden ved Øvrevann ikke så reint lite om en campingplass i nærheten av Gol eller Larvik

Strekninga fram til Skoganvarre er i den øvre skalaen av ødeland, men likevel ikke mer øde enn at en lokal sheriff har parkert i veikanten. I forbifarten registrerer jeg at han er i ferd med å demontere radaren og tenker at det kanskje var like greit.

Mer imponerende er antall frivillige som møter kjørerne og oss andre i Skoganvarre. 126 mennesker er mobilisert for å ta vare på reisende som ser på søvn som en midlertidig mangelvare som kan erstattes seinere i  livet.

-        Vi er ei dugnadsbygd, sier Bente Hoem, og ønsker meg velkommen inn i det provisoriske sekretariatet som et etablert i ei campinghytte på sjekkpunktet.

-        Dette er min andre dugnad i dag, legger hun til. Judith Nygaard fyrer øyeblikkelig opp vaffeljernet og omskaper på noen minutter den spartanske brakka til et velduftende bakeri.

Det spraker i håndholdte radioer som melder tider for innganger til og utganger fra sjekkpunktet.

1000 bikkjer ligger på isen. At de også finner sin plass i kolonner sirlig utfylt av Marianne Nygaard, også hun en smilende frivillig på post for Finnmarksløpet, vet de selvsagt ikke.

For de færreste får med seg hvilke formidabelt frivillig puslespill som holder hjulene i gang på Finnmarksvidda denne uka.

-        Detter er typisk for Porsanger. Vi ønsker jo at kommunen vår skal framstå på best mulig måte, forklarer Bente, mens økonomen Bjarne Trevland går fra lettere henslengt til nesten giv akt for å slippe meg til med hodelykter og pc-er som trenger strøm på sin videre ferd over Finnmarksvidda.

I begeistring over møtet med de lokale heltene gjør jeg en særdeles overilt entrè inn i den lokale kafeen. Her er frivilligheten erstattet av et i og for seg aktverdig forsøk på å styrke etablissementets kanskje skrantende økonomi. En plakat utenfor døra lokker med ”buffe”, noe som antakelig er en omskriving av det mer velkjente buffet eller buffè, og som i sin franske opprinnelse betyr praktbord. Denne dagen består ”buffen” av en ubestemmelig avlang kjøttfarse. Til gjengjeld må man forsyne seg selv, og for alt jeg vet kan jeg spise så mye jeg vil.

Det vil jeg ikke, etter å ha smakt på kjøttet. Ved nabobordet vekker kokken gjester som så vidt har rukket å hilse på Ole Lukkeøye før de ble ryddet ut av lokalet for å gi plass til nye gjester med hang til ”buffe”.  

De vet heldigvis ikke hva de gikk glipp av.

-        Jeg er så sulten at det skriker i tarmene, sier Inger-Marie Haaland, en av favorittene på 100-mila, i det hun ankommer Levajok på tidligmorran.

Men først skal hundene ha mat.

Mat fikk også bikkjene til Robert Sørli da de som første spann kom fram til Tana like før klokka 19.00 søndag kveld. Skålene fylles med noe som til forveksling ser ut som ”buffe”.

Hundene tømmer begjærlig skålene. Alt som ser likt ut smaker ikke nødvendig likt.