"No Man's Land"

Skrevet av: Arne O. Holm
Foto: Morten Broks
Dato: 09.03.2013 21:10

Arne O. Holm er Nordområdeekspert, han har vært journalist i Dagbladet, nyhetsredaktør i Dagens Næringslivs, redaktør for NRKs Brennpunkt og redaktør for Svalbardposten. Nå har han pakket sjømannssekken og satt kurs for Finnmark. Han skal følge Finnmarksløpet på nært hold for første gang og vil skrive om sine inntrykk daglig her på vår webside under løpet. Holm har bodd seks år på Svalbard hvor han blant annet arbeidet som guide med hundespann og han har deltatt på en rekke ekspedisjoner. I dag arbeider han ved Nordområdesenteret i Bodø. Daglig vil du kunne lese Holms betraktninger rundt løpet, under tittelen "No Man's Land". Her kommer hans inntrykk fra startdagen!

Da Alta eksploderte

Klokka 11.00 i dag eksploderte Alta. Det var rocken roll, det var Jonas Gahr Støre og Erna Solberg. Det var Nordområdepolitikk og ordførere, næringslivstopper og publikum i tusentall. Det var frivillig mannskap som sprang seg svette i kapp med bikkjer på vei ut på vidda. Det var sol på himmelen og stengte gater. Det var euforisk.


Bare Robert Sørlie var like rolig. Bikkjene sov og det var enda en time igjen til han skulle starte på sin tusen kilometer lange reise over Finnmarksvidda.

- Jeg har jo gjort dette noen ganger før, forklarer han og skuer mildt utover hundeverden som har slått seg ned på en parkeringsplass i Alta sentrum. 1350 hunder med felles mål.

Skjønt, det var ikke bare den meriterte Robert Sørlie som var rolig like før start. Hans hundekjørende kollegaer, drøyt 130 av dem, hadde endelig nådd fram til den dagen de har drømt det siste året. Den dagen som har fylt tankene og til tider vært den eneste som har surret rundt i hjernebarken noen av verdens beste hundekjørere.

Akkurat nå slappet de rett og slett av. Forberedelsene var grundig unnagjort og en tilbakelagt del av livet. Nå gjensto bare blodslitet de har lengtet etter siden oktober i fjor. Lengselen etter den totale utmattelsen.

Slappet av gjorde også den imponerende rennledelsen som har organisert denne gigantiske operasjonen som Finnmarksløpet er. Alt var i rute.

Robert Sørlie og de fleste av de andre deltakerne på 1000-kilometeren vet hva de har i vente. De vet at det er ei uke til de skal sove, til de igjen skal starte dagen med en dusj og nyheter på radioen. Den neste uka er de eneste nyhetene som betyr noe tidsdifferansene til konkurrentene.

Jeg møtte kjørerne første gang torsdag kveld. Da var de stuet inn i en svær ballsal på et hotell i Alta sentrum sammen med sine mange medhjelpere. Ingen hadde dansesko på seg. Polonese sto ikke på programmet. Det kunne vært et årsmøte i Turistforeninga.

Slik var det ikke. Det var et kjørermøte for FL-1000, og et for FL-500.

Ingen av de som satt i salen på kjøremøtet til FL-1000 hadde planer om å følge røde T-er over Finnmarksvidda. Ulltrøyene og fleecen var velbrukt og luktet bikkje. Så intenst at det etter hvert ble vanskelig å puste. Oksygeninnholdet i lufta hadde ikke en sjanse. Veterinærene snakket lenge og vel om godt hundehold mens lufta sakte ble presset ut av rommet.

Ingen enset det. Hundekjørerne og handlerne visste at de om ikke lenge skulle trekke mer frisk luft enn et gjennomsnittsmenneske gjør på et helt år. De skulle flytte inn i et kontorlandskap som heter Finnmarksvidda. Vidda er deres hjem og kontor de neste dagene og nettene.

Aleine med hundene. Ingen ting annet mellom sjekkpunktene.

Men før det en Finnmarksby som har sprengt alle prognoser for vekst i nord.

Finnmarksløpet er en viktig bit av dette.

Starten i Alta i formiddag var en øvelse i grenseløst publikumsfrieri for de av kjørerne som skal legge 1000 kilometer bak seg og hundene.

Sledene ble fylt av smilende og opprømte politikere og næringslivsledere. Ordførerne i de største nordnorske byene har neppe hatt en morsommere dag på jobben. Som passasjerer i sleden til verdens absolutt beste hundekjørere kunne de legge et hvert plagsomt reguleringsforslag eller forslag til avgiftsøkninger bak seg. Her var de prisgitt hundekjørerne og folkelivet. De var uten mulighet til å starte en lokaliseringsdebatt i Nordområdene. Alle skulle til Sorrisniva. Uansett politisk ståsted eller hjemkommune.

For det er her i Sorrisniva den egentlige starten for FL-1000 foregår. Akkurat nå bretter startfeltet seg ut foran øynene mine. Passasjerene er satt av, sledene er byttet, nye hunder har kommet til.

Det er nå alvoret begynner. Det er nå moroa begynner for alvor.

Sjøl er jeg en skårunge i dette selskapet, men så lenge Altaelva er frossen er det greit å kaste seg ut på djupt vann.