Skrevet av: Stein Håvard Fjestad
Dato: 15.03.2012 23:56
Det som for noen er en liten utsettelse - som gjør at de kommer fire timer senere hjem - er for langdistansefundamentalister et stort eksistensielt problem. Dagen tok en annen vending enn mange; inklusive meg selv, hadde tenkt.
Mange tok pause på Tanaelva for å prøve fiskelykka. Så mange at arrangørene mente at åtte timers pause skulle bli til tolv. Den offisielle versjonen er at det var så stor sprekk i feltet at veterinærene ikke rakk å sjekke alle hundene på de forskjellige sjekkpunktene. Men sanningen er vel like mye at mange har kjørt spannet så hardt at arrangørene tenker at de må beskyttes mot seg selv. Jeg tror vel egentlig at de er fullt kapable til å passe på seg sjøl. Kanskje betyr ikke utvidelsen av pausen så mye, eller kanskje betyr det at vi får en annen vinner, men det får vi aldri vite.
Det har også blitt lett etter en i dag. Tror ikke den det ble lett etter var særlig bekymret, men handlerne hadde ikke hørt fra han på ei lita stund og skuterkjøreren hadde lyst på en tur. Så da så. Flott med GPS og mobiltelefon, så vi kan bli bekymret hvis vi ikke til enhver tid er oppdatert. Det blåste visst litt der også. Tenk dét.
En gammel reingjeter ble spurt om han noen gang hadde gått seg bort. ”Nei, det har jeg aldri” sa han, ”..men en gang var det fire- fem dager jeg ikke riktig visste hvor jeg var”.
Vis respekt for fjellet, men ikke frykt.
Vennlig hilsen Stein Håvard
Tunheim på vei inn Karasjok
Foto: Geir Stian Altmann Larsen