Skrevet av: Stein Håvard Fjestad
Dato: 15.03.2012 13:46
Fra en liten dikterbil, litt feilparkert ved Tanafloden, 20 km fra resten av verden (Karasjok)
Det skjer når man minst ønsker det, med slitne hundespann med underskudd på søvn, at spannet ikke vil gå lengre.
Det er vanskelig for et menneske å vite hva som rører seg inne i et hundehode, men etter å ha opplevd det et par ganger selv, tror jeg det kan ha en sammenheng med søvnmangel og depressiv tilstand.
Det har ingen fysiske årsaker, men skyldes det vi på hedemarken kaller ”vondt i viljen”.
Hundene ser ikke lengre formålet med å fortsette. Situasjonen oppstår ofte på det åpne hvite fjellet, på brede elver eller innsjøer – med få ytre sansestimuli.
Tilstanden opptrer kollektivt i spannet, men utløses gjerne av en hund med høy rang.
Det vi så på løpets sjette dag her ved Tanafloden varte ca to timer, og var en lett-variant. Stimulien som hjalp Inger-Marie Haaland i gang, var Harald Tunheims spann som passerte.
Midt på 80-tallet kjørte vi Finnmarksløpet fra Alta til Karasjok om Beivasgiedde til Lappoluobbal over innsjøen Iesjavri og tilbake til Alta. Taisto Torneus (Sverige) startet fra Alta i en faderlig fart og passerte oss alle i tur og orden. Hver gang han passerte et spann, delte han ut sitt visittkort med navn og tittelen ”Profesjonel hundförare”.
400 km senere i løpet, kjørte jeg ut på Iesjavri natterstid, snart passerte jeg et hundespann som lå ut på isen uten fører. Jeg så det rørte seg i sledebaggen og åpnet glidelåsen, der lå Taito og sov. Jeg stakk hånden ned i brystlommen, fant fram visittkortet og gav det tilbake til ”den profesjonelle hundföraren”.
Han hadde sjekket inn på hotell Iesjavri!
Stein Håvard Fjestad
