Fjestads ulveblikk

Skrevet av: Stein HÃ¥vard Fjestad
Dato: 14.03.2012 09:02

Noen rister i skuldra mi. -Ikke vekk meg, jeg sover! Hæ?? Åja, nå husker jeg. Jeg kjører hundeløp. Hatt fått mine tre tilmålte timer søvn og blir vekket. Ting går litt sakte. Ut av soveposen. En kopp lunken kaffe og en skjokolade blir frokosten min. 

Åååhh, såå stiv i kroppen. Ett omstendelig arbeid bare å kle på seg store klær og støvler. Svært så vanskelig den glidelåsen skulle være... 

Ser ikke helt klart ennå. Der, endelig kom den. De små små ting i livet blir store. Tumler ut av døra med thermos fyllt opp med lunken  blåbærsaft. Nye batterier til hodelykta ligger i parkaslomma, men det gryr av dag så jeg trenger ikke de nå. Matpakke i lomma. 

Fjorten hunder under tepper. 125 km villmark til neste stasjon. Drar forsiktig av teppet og smører labbene til Krepp før jeg setter sokkene på. Ikke for stramt, småsnakker og skryter av de mens jeg arbeider. 

Neste teppe vekk. Ny omgang med salve og sokker. Tar ikke vekk teppene før det er deres tur. Det gir dem noen ekstra minutter ekstra søvn. Førti minutter senere er alle hundene smurt og påsatt sokker. 

Jeg gir dem litt suppe som har stått i kjølebagen fra før jeg la meg for å sove. 

Nå oppdager jeg alle menneskene som har stått og sett  meg arbeide. En tirsdag morgen i halv fem tiden om morgenen i ei Finnmarksbygd med folketall 50, står flere hundre mennesker og ser på en trøtt kar sjangle rundt og sette sokker på hundespann. 

"Håss, har væla vørti?", pleide bestemor mi si. Hun ble født i 1882 i ei anna lita grend 2000 km herfra. Kom ikke her å si verden ikke går fremover! Eller?

Setter baklinene på hundene og leier lederne fra halmen. Alle hadde lagt seg igjen etter å ha fått sokker på, men nå reiser de seg og følger etter. To begynner å bjeffe og nappe i linene. Jeg liker å kjøre ut av sjekkpunktene uten hjelp av funksjoneærer, så jeg ber dem slippe linene. 

Kjører tjue meter. Spanner stopper opp. Flere av hundene står bredbeint og pisser. Blank og fin urin. Flott!

Kjører frem til funksjonærene på elvebakken og setter anker. Med store votter på skribler jeg forbokstavene mine med en tømmermannsblyant i protokollen. 

Hundene som var stive og trøtte i sted, begynner å våkne. Flere begynnerer å bjeffe og snart står hele spannet og napper i linene. Utrolig!

Jeg er så stolt av spannet mitt og går fram for å kose litt med lederne før vi tar løs. 

Sier takk for meg i det jeg tar opp ankeret og kjører ut. Tjue meter til og ny pissepause. Etterhvert er alle ferdige og vi siger opp etter elveisen. Rundt neset, ca 500 meter fra sjekkpunkt, stopper jeg og belønner alle med hver sin laksebit før vi kjører videre. 

Om ti timer, dersom alt går vel, kommer vi til neste stasjon. 

Livet er ikke det verste man har. 

 

Dagens sitat:

En man ikke kan komme utenom når det gjelder sitater er hedersmannen Kjell Smestad fra Gausdal: 

"Det gikk så sakte at jeg fikk et personlig forhold til hver løypestikke."