Skrevet av: Sten Håvard Fjestad
Dato: 13.03.2012 20:35
Tilbake i min dikterhule i Neiden, etter et opphold i storstaden Kirkenes.
Hvem kan gjøre hva, og hvorfor.
Ute på jordet ved fjellstua ligger tre spann og hviler. Mens Inger Marie fôret sine hunder for annen gang under sin 16-timershvil, ankom Robert og Harald i nevnte rekkefølge med få minutters mellomrom. Inger Marie stelte sine hunder med en mors kjærlighet og omsorg, Robert var med gutta på tur og Harald var en rask og effektiv arbeidsformann til sine arbeidere. Alle hundene i alle spann åt godt. Inger Marie kan ikke kjøre ut før ca 0130. (Ta alle tall med forbehold for jeg bruker ikke datamaskin). Hun hadde en vesentlig lettere tur enn gutta som jager bak henne. Robert og Harald kan i prinsippet dra når de vil, men har hatt en stri tur hit hvor de, selv ut fra sin 16-timershvil, har brukt en og en halv time mer enn Inger Marie.
Det har snødd 15 cm. Det snør enda og det blåser. Ikke så sterkt at hundespanna blåser av sporet, men snøen ligger ikke stille og løypa blåser igjen og forsvinner. Man må kjøre på stikker. Store deler av løypa til Varangerbotn går i snaufjellet, distansen er godt og vel åtte mil. Å lete stikker pleier å ta tid. Foran første spann går en snøscooterpatrulje ut.
Klokka 23:00 har Gutta på tur og Arbeidsformannen hvilt fem timer. Jeg tenker at da vil Harald kjøre ut først, med Robert ikke så lenge etter. Foran dem går snøscooteren. Ingen scooterkjører i Finnmark kjører i tolv kilometer i timen, så de feier vel over fjellet til Varangerbotn når kaffetørsten tar overhånd. Altså ligger ikke scooteren rett foran første spann og løypa blåser igjen på nytt. To og en halv time senere kommer Inger Marie. Da har hun uansett et godt hundespann over strekningen og hundene hennes har lukt å gå på. Med et bedre uthvilt spann, kan Inger Marie ta igjen mye på de to foran og jeg tenker at de tre ankommer Varangerbotn innenfor ca én time, gitt at ingen av dem kjører feil.
Snakket akkurat nå med Putte, løypekjøreren. I Varangerbotn var forholdene omtrent som i Neiden.
Var ute i løypa fra Kirkenes i dag med snøscooter. Satt på med fotograf Jørn Losvar. Ute på en sjø på flate isen, trodde jeg vi skulle velte. I svært høy fart la scooteren seg over på ene sida. Langt over. Jeg må innrømme det; jeg skrek som ei kjerring! Så holdt vi på å velte til den andre sida, og slik holdt det på. Etter ei stund slakket han av på farten, snudde seg mot meg og gliste. Hadde han vært trønder og ikke finnmarking, hadde han sagt: "Vart du skræmt no?" Jeg kunne vel ikke vite at fyren var verdensmester i dragracing med snøscooter i 1995.
Dette blir litt metajournalistikk. Blir det lagt ut på nett før de skal kjøre ut, kan de handle etter det, eller la være. Uansett er det vanskelig å spå, særlig om framtida. Etterpåklokskap er, som tidligere nevnt, en presis vitenskap.
Forklaring til dagens sitat fra i dag tidlig: Avl underveis. Valper blir født, vokser til, blir voksne trekkhunder og kommer inn i spannet og løpet går videre med nye generasjoner. Dette kaller jeg ekte langdistanse!
Stein Håvard
Harald Tunheim på Neiden 2.
Inger Marie Haaland ved sjekkpunkt Neiden 2. Foto: Mina Sveen
Robert Sørlie på Neiden 2