Vinnerlaget på Hardangervidda

- Da samboeren vant Finnmarksløpet i fjor, kunne ikke Ralph Johannessen være dårligere. Les historien som stod i Bergens Tidende påskeaften 3. april.

Skrevet av: Knut Langeland, Bergens Tidende
Dato: 06.04.2010 16:53

- Da samboeren vant Finnmarksløpet i fjor, kunne ikke Ralph Johannessen være dårligere. Les historien som stod i Bergens Tidende påskeaften 3. april.

knut.langeland@bt.no, Fagerheim, Hardangervidda

Han hadde flagget det i ett år, og han var mentalt forberedt på det: At han skulle vinne Finnmarksløpet. Nå sto han på startstreken i Alta og forestilte seg hvordan det kom til å oppleves. Hvordan han kom til å bli overveldet av følelser. Hvordan han kom til å briste i gråt. Hvordan han ikke ville være i stand til å svare på et eneste spørsmål fra media. Hvordan begivenheten kom til å bli uhåndterlig for følelsesmennesket Ralph Johannessen.

Med hundre mil foran seg, med hundespannet gneldrende av iver, med kulden rivende i neseborene, med smerten og blodslitet ennå uforløst, hadde han kjent på den gode, men også lammende følelsen av triumf.

FEM DØGN, åtte timer og 58 minutter senere glir han over målstreken som vinner av Finnmarksløpet. Til den samme mektige musikken som han trodde ville komme til å sette ham ut. Til jubel og begeistring og storslåtte premier. Til et Alta i feststemning. Men nå er han for utmattet til å oppnå kontakt med sitt eget følelsesliv. Tårene kommer ikke, ikke klumpen i halsen heller. Kneskjelven uteblir, om vi ser bort fra den som kommer av langvarig fysisk anstrengelse. Ralph Johannessen bevarer selvkontrollen der i folkehavet og er på en måte han ikke hadde vært i stand til å forutse, situasjonens herre.

Og slik var det kan hende en mening i at han tok det ut på forskudd.

Det er en uke siden nå. Ralph Johannessen har ligget på hotellsengen i Alta og nytt tilfredsstillelsen av måloppnåelse, men han har også kjørt den lange veien hjem igjen til Fagerheim på Hardangervidda. Han har fått avstand til det, men ikke mer enn at han ennå kan bli søvnig midt på dagen.

Ralph Johannessen er glad i avstand, i distanse. På Fagerheim Fjellstugu har han det på en måte som ikke gjør det uten videre enkelt å være både det ene og det andre. Den ensomme viddens rytter i det ene øyeblikket, blid og meddelsom turistvert i det neste.

Ralph Johannessen vrir seg nesten litt ukomfortabel i sofaen, kikker etter samboeren Inger-Marie Haaland.

- Kor blir hon av? Hon e mye flinkere å prate enn meg.

 

DET VAR PÅ SETT OG VIS samboeren som beseglet hans skjebne. Da hun vant Finnmarksløpet i fjor, måtte jo han også sørge for å vinne.

- Når eleven slår læremesteren, da blir det litt ? litt skjevt, liksom.

I fem år har de bodd på Fagerheim Fjellstugu. De to og hundene. Her kan de være innesnødd i uker, her er de dagene i mindretall, da de kan gå ut om morgenen uten snøbriller på. Her kan de skvette til hvis de ser et menneske, men her ramler det også inn med gjester. I påsken er det fullt hus. 55 senger fordelt på to bygninger. Inger-Marie og Ralph har hatt dagene fylt med gjøremål siden de tirsdag før palmehelgen kom hjem igjen for å gjøre klart til påskeinnrykket. Nå er sengene oppredd, stuene varme, rommene pyntet, blomstene på plass. Mat og ved og vann. Nå kan de komme. Trampe snøen av seg og stige inn i kosen.

Ralph Johannessen går helst ut. Aller best liker han seg på lange treningsturer over vide vidder med hundespannet.

- Her har vi skikkelig flotte treningsmuligheter, med endeløse flater og løse spor. Slike forhold som vi har når vi konkurrerer, sier Ralph.

Han har aldri vært redd for ensomheten, og kombinasjonen hundekjører/turistvert er like genial som den er krevende. Iallfall når beliggenheten og rammevilkårene er som de er for Inger-Marie og Ralph. Snø fra november til mai, intensiv drift om sommeren, men ellers lange perioder med ingen eller bare begrenset drift. Det gir vertskapet på Fagerheim en konkurransefordel overfor utfordrerne.

 

FOR NÅ er det utfordrere de er, Roger Dahl og Robert Sørlie og Sigrid Ekran og alle de andre. Etter Inger-Maries seier i Finnmarksløpet i fjor, og Ralphs i år, er bergenseren og Asker-jenten alminnelig anerkjent som enerne i miljøet.

Men ingen av dem har hatt noen langsiktig plan om å bli det de er blitt. Inger-Marie har hatt hund, men tenkte aldri at hun skulle ha hundER. Ralph maste seg til sin første til konfirmasjonen. Siden har det bare ballet på seg. Nå anslår de at de eier ca. 60 hunder, men de fleste av dem er i pensjon hos folk de samarbeider med. Fra Tordenskjolds Gate, til Helleveien, til Fossekleiva i Åsane da han var 14 år gammel. Ralph Johannessen vokste opp i alt annet enn grisgrendte strøk. Men dragningen mot villmarken ligger dypt i ham, nesten som en del av personligheten. Kan hende ble den næret og stimulert av turene til Kvamskogen i barndom og oppvekst. Ralph er ikke helt sikker, han bare vet at den alltid har vært der, og han finner en forbindelse mellom, og en logikk i, alt han har gjort i livet.

 

UTDANNELSE innenfor jord- og skogbruk, gårdsdrift innunder Vareggen i Vindalen, så avsides som det blir i Åsane. Hundeholdet som utviklet seg fra interesse til hobby, til noe som kanskje ikke er toppidrett, men som i mange henseende er vel så ekstremt. I 40 grader minus på Tanaelven, jagende en konkurrent, vekselvis varm og iskald, innimellom så sliten av søvnmangel at han dupper under nordlyset.

- Du trenger å være i form, du må ha utholdenhet og erfaring, det er de best trente som vinner, sier Ralph Johannessen.

Han er liten og lett og grå i håret. En du ikke umiddelbart gjenkjenner som en barsking. Og på en eller annen måte gjør bergensdialekten det enda vanskeligere å forbinde ham med blod og askese og hudløshet og høy smerteterskel.

Men midt i undringen over denne evnen til å underkaste seg pinsler og strev, har vi så altfor lett for å glemme bonusen, for å ignorere medaljens forside. Lett for å se bort fra de maleriske scenene av landskapet som glir forbi, den sterke opplevelsen av å være til. For mer enn smerten skremmer, lokker lyset, fargene, de fine stundene av fred og harmoni.

 

 

 

 

 

 

Og når han står der i snøkavet, innpakket i ulveskinn og goretex, og med samekniven dinglende i beltet, da ser vi i de blå øynene at han er klar for det igjen.

Og at han gleder seg.