Det skal ikke være lett

Å kjøre Finnmarksløpet er en kraftanstrengelse. Å forberede seg til Finnmarksløpet er en kraftanstrengelse. Uansett distanse og uansett ambisjonsnivå. Men motivasjonen til de påmeldte hundekjørerne er sterk.

Skrevet av: Anki Ødegaard
Dato: 10.03.2010 16:04

Å kjøre Finnmarksløpet er en kraftanstrengelse. Å forberede seg til Finnmarksløpet er en kraftanstrengelse. Uansett distanse og uansett ambisjonsnivå. Men motivasjonen til de påmeldte hundekjørerne er sterk.

De har trent og trent, pakket og lagt slagplaner. De har overtalt kompisen til å være handler og naboen til å passe valper og potteplanter. Mange har kjørt hundrevis av mil, til dels i bustevær og på ustabile fjelloverganger, før de rekker fram til startstreken i Alta. Tøft nok.

Så det som kommer av utfordringer utover dette kunne ta motet fra noen og enhver. Ei som har hatt det litt bratt i årets forberedelser er førstegangskjører Amanda Calder. Calder er bosatt i Tamokdalen i Troms og jobber for Finnmarksløpsveteran Tom Frode Johansen. Nylig fikk hun bittskader i begge tomlene da hun måtte rydde opp i en intern fight i spannet. Så skadet hun foten. Til slutt snødde hun inne i Tamokdalen, og det var lenge usikkert om hun kunne rekke kjøremøtet i Alta.

Men på telefon forteller Calder at nå er visstnok veien ut av dalen åpnet, og hun er ved godt mot. Calder gleder seg til å kjøre 500 km, hun har som målsetting å fullføre på Topp 30. Hun viser til at det er mange gode spann, og at det blir et spennende løp. Calders største utfordring under løpet blir å få i seg nok næring. Men handlerteamet består av en kjæreste og ei venninne som nok vil følge opp den biten. Lykke til.