Finnmarksløpet

Webshop

Å kjøre FL-500 for første gang

Skrevet av: Christine Karijord
Dato: 09.03.2016 14:52


Christine Karijord fra Junkerdal Huskies kjørte i år sitt første Finnmarksløp noensinne og fullførte med glans. Med sin 8.plass i løpet og 6. plass i NM ble hun årets beste førstegangskjører i sin klasse, Rookie of the Year. Her er hennes beretning om løpet. Det ble først publisert på Junkerdal Huskies sin facebook-side. (Foto: Niels Westphal)


Finnmarksløpet 2016 – 542 kilometer

Da jeg startet ut i Alta lørdags formiddag, ante jeg lite om hva som ventet meg. Likevel hadde jeg en ro inni meg, og startet ut med en sikkerhet om at jeg skulle klare løpet. Jeg tenkte egentlig lite på potensielle utfordringer, og var veldig her og nå, og samtidig fast bestemt på at dette var MITT løp. Jeg skulle ikke bry meg om andre spann og kjørere.


Før starten i Alta. Jeg måtte tisse hele tiden, men hadde en merkelig ro inni meg. Ganske overraskende egentlig. (Foto: Privat)

Førsteetappen ble fort ganske heftig med masse sidevind og lite sikt. Og plutselig ble sleden og spannet tatt av et vindkast. Spannet ble omgjort til en floke med tau, liner og hunder, mens jeg veltet og slo hodet hardt mot en knallhard fokkskavl. Det svartnet for meg, og ble helt stiv i nakken. Men etter noen år på fotballbanen, sammenlignet jeg følelsen med en knallhard heading, og kom til konklusjonen; Joda, jeg hadde fortsatt fotballkampen. Og på Jotka fikk jeg en Ibux og en Paracet hos Sissel Vollan.


Kjøttsuppe sammen med konkurrent Sissel Vollan fra Team Kvam på Jotka. Vil med dette også gratulere den tøffe dama med tredjeplassen og åtte friske hunder i mål! En knallgod hundekjører med godt humør og sterk vilje! (Foto: Privat)

Etter mating, smøring av poter og stell av hundene, som alle gikk knallbra på førsteetappen, var det videre til neste sjekkpunkt etter nærmere tre timer. På nytt gikk spannet kjempefint. Jevnt og trutt med fin flyt. Jeg sto på bremsematta og holdt de i trav og lot dem ikke øke, selv om de ville. Tanken var å bevare kruttet. Og inn til Jergul bremsa jeg godt ned og lot hundene «jogge ned» inn til sjekkpunkt. Men her hadde det skjedd noe med lille Olympia. I sledevelten hadde hun fått en trekkline mot skulderen, og var sår og hoven i biceps. Veterinærene mente det kunne gå fint å ta henne med videre, men hun havnet fort i sleden. Og for et sirkus! Der skulle hun aldeles ikke ligge. Og jeg tror jeg brukte en time ekstra, og kanskje mer på å stoppe og putte den hysteriske tispa på plass i sleden igjen.

Jeg tok igjen spann, kjørte forbi, måtte stoppe og ble forbikjørt. Og slik gikk det hele tiden. Men humøret mitt var likevel på topp. Aner ikke hvorfor. Det bare var slik. På denne etappen så jeg også at Nelson var sliten. Han var ikke like mye trent som de andre, og klarte ikke henge med. Jeg bestemte meg for å sette han ut sammen med Olympia, droppe planlagt hvile i Mollisjok og fortsette med seks hunder. Og når jeg ser tilbake, så kjørte jeg strengt tatt 392 kilometer med trekkraft fra de seks jeg kom i mål med.


Nydelig driv innover vidda mot Mollisjok. Rexi i singel led, uanfektet med snuten målbevisst i riktig retning. Jeg har fått erfare hva som bor i denne hunden, og det er mildt sagt imponerende!(Foto: Privat)

På etappen til Karasjok gjorde jeg årets stunt. Jeg så at Tert ikke klarte å følge Rexi i led, og satt unghunden Nixon fram sammen med henne. Og DÆVEN hvor han gikk! Snudde seg bak noen ganger for å sjekke at mor var der på sleden, før han jaga opp farten igjen. På elva inn til sjekkpunkt klarte vi å kjøre forbi to spann som vi så laaaangt framme, og lys som vi så kom nærmere og nærmere. Det var en fryd. Jeg tror gullsønnen etter Frøken og Spike vokste veldig på det ansvaret. Og Rexi, stødig som Dovrefjell, oste trygghet til unggutten hele etappen.


Vi kjørte milevis uten å kunne se annet en stikkene. I perioder var det sterk vind, mens tåka lå tykt andre steder. Foto: Privat

Etter hvile i Karasjok, bar det ut på et elva mot Levajok. Sporene var tunge. Jeg lot Rexi, som hadde gått i led helt hit, hvile seg et hakk bak og satt Dunder og Tert fram. Jeg sang til hundene, oppmuntret og opplevde plutselig å komme inn i et helt merkelig modus hvor jeg var så trøtt at jeg så ting som ikke var der. Og den moderne hyttegrenda som plutselig viste seg, skal visst ikke eksistere… Etter hard jobbing, oppmuntring, snacking hver eneste time og masse positivitet, kom vi oss til nok et sjekkpunkt. Og det var så godt å se at mamma og Leif sto der og venta på oss. Hundene spiste godt, men jeg brukte 20 minutter over obligatorisk hvile her for å sørge for næringsinntak før jeg skulle kjøre til Skoganvarre. Et legg som i følge Leif var småkupert. HA HA, sier nå jeg.

Her møtte vi på ulv. Hundene ble nesten engstelige, og jaget ikke. De kikket bak og stakk snutene i lufta. Plutselig så jeg dyret løpe sin vei, stor som en husky. Jeg kjørte rolig og kontrollert videre, lot hundene jobbe jevnt og trutt. Gav dem vann i sporet, og til min store overraskelse, så var det Zala som hele tiden drakk rent vann. Prinsessa mi, som Leif mente kanskje ble for tynn under løp, og at hun kanskje ikke ville klare lange løp. Men nei! Hun er bare knallgod. Stram line fra start til mål, og med litt ekstra innsats fikk jeg i henne like mye mat som i de andre. Og vekta var helt fin da vi kom i mål.


Etter lange bakker og hvitt så langt øyet kunne se, var det ufattelig storslått å se utsikt! Foto: Privat

På Skoganvarre var det obligatorisk veterinærkontroll. Alle hundene gikk fint gjennom, spiste godt og hvilte bra. Og da vi startet ut på de siste etappene mot mål, hadde jeg et spann som dundra opp i fart når løypa tillot det.. Jeg fikk følelsen av at jeg hadde gjort noe rett i begynnelsen av løpet ved å kjøre rolig. Jeg spurta sammen med de i alle oppoverbakkene og kjente på takknemlighet over alle treningstimene med "dytting av slede på 3D-mølla" på Stamina og alle milene i løypene i Junkerdal. Vi hadde virkelig et godt driv, og det med et lite seksspann som bare mosa på!

På Jotka 2 kjørte jeg rett igjennom mot Alta. Rexi visste svært godt hvor vi skulle. For en hund hun er. Og sammen med Dunder utgjorde de et lederteam man bare kan drømme om. Hadde jeg visst hva Rexi var god for når jeg kjøpte henne hadde jeg glatt betalt det tredobbelte! Hun er virkelig et unikum. Målrettet, stødig, sterk som en bjørn og enormt trygg. Og inn mot mål så jeg små feite spurver i løypa. Over alt! (Tror i dag det egentlig var hundesokker og hundebæsj...) Og jeg duppa til og med av et par sekunder, før jeg tok meg fatt og jobba på sleden, godsnakka litt med hundene, mens jeg bare visste at vi snart var i mål. 


Dette lille dama - Olympia - ville ikke ligge i sleden. Det var et svare strev å få henne til å akseptere at "mor bestemmer"! Foto: Privat.

Jeg har fått oppleve mye på dette løpet. Og jeg er enda mer rustet til å ta fatt på Finnmarksløpet 2017. Småting skal justeres og jeg skal være enda bedre forberedt. Følelsen jeg sitter med er enorm takknemlighet. Jeg er så stolt over hver enkelt hund av de seks som gikk over målstreken.

Rexi: Stødig som Dovrefjell, Dunder: Smidig og rask som en varm sommervind, Zala: Målrettet som en pil fra en bue, Nixon: Som en antilope i sporet og trofast som ens eget barn, Gerro: Vilje og styrke av en annen verden og Tert: Som klokka, bare går og går og går.

Jeg har lært mye om meg selv disse timene. Jeg har grått av takknemlighet, ledd av småting som har skjedd underveis, jeg har tatt vare på hver enkelt hund, hatt enormt fokus hele tiden og har skjønt en viktig ting: Jeg må gå denne veien selv. Jeg kan ikke lære av andres løpserfaring. Og den indre motivasjonen jeg trodde jeg hadde, den vet jeg nå at jeg har. For det er noe heftig ekte og virkelig over det å kjøre Finnmarksløpet. Det nærmeste jeg kommer av tidligere erfaringer, er det å føde et barn. Det er vondt, tungt og uendelig til tider, men så ufattelig rikt, verdifullt og fantastisk. Ubeskrivelig, rett og slett.

Partnere