Finnmarksløpet

Webshop

"No man's land"

Skrevet av: Arne O. Holm
Dato: 12.03.2013 17:30

Arne O. Holm er Nordområdeekspert, han har vært journalist i Dagbladet, nyhetsredaktør i Dagens Næringslivs, redaktør for NRKs Brennpunkt og redaktør for Svalbardposten. Nå har han pakket sjømannssekken og satt kurs for Finnmark. Han skal følge Finnmarksløpet på nært hold for første gang og vil skrive om sine inntrykk daglig her på vår webside under løpet. Holm har bodd seks år på Svalbard hvor han blant annet arbeidet som guide med hundespann og han har deltatt på en rekke ekspedisjoner. I dag arbeider han ved Nordområdesenteret i Bodø. Daglig vil du kunne lese Holms betraktninger rundt løpet, under tittelen "No Man's Land".

Som Lance Armstrong – men uten dop

Det er enklere å være journalist når Petter Northug har vunnet en konkurranse. Først stuper han over målstreken før han besvimer i noen minutter, for deretter å hovere over noen svensker lenger bak i sporet. Deretter slipper vi journalister til med spørsmål om ”hva hva han føler du nå?”.

Med bikkjer som springer over Finnmarksvidda er det annerledes. Ingen av hundene til Milos Gonda besvimte da de som vinnere av ei gnistrende 50-mil galopperte over mål i går ettermiddag. Ikke pisset de nedlatende på konkurrentene som kom like etterpå. De skvettet riktignok en smule rundt i sneen, mest av alt til ære for alle veterinærene som står i første rekke blant gratulantene og ser etter dehydrerte dyr.

Om egen innsats eller treningsmengden som er nedlagt før løpet, sier de naturlig nok heller ingen ting.

Derfor dette uunngåelige spørsmål:

- Hvor stor er egentlig denne idrettsbragden?

En amerikansk veterinær kommer meg til unnsetning. Jerry Van Eek, som har gjort det til en livsstil å reise verden rundt sammen med løpsbikkjer, står som alltid bøyd over en hund når jeg finner ham innimellom bobilparken som følger Finnmarksløpet. Omtrent slik bobilene følger sykkelløpet Tour de France.

- Hundene gjør det Lance Armstrong ikke klarte uten doping, sier Van Eek.

- De er verdens fremste atleter, legger han til.

Ikke bare som en beskrivelse av hundene, men også en forklaring på hvorfor han akkurat nå studerer en stiv hundemuskel i Neiden i Vest-Finnmark i stedet for å sitte på et kontor i Amerika.

Veterinær Hanna E. Fredriksen er som regel en av de første som tar i mot når ekvipasjene kommer til mål eller fram til et sjekkpunkt under Finnmarksløpet. Her er hun sjef for 16 andre veterinærer, fire veterinærstudenter og en dyrepleier fra til sammen sju nasjoner. 10 av veterinærene har tidligere erfaring fra nettopp Finnmarksløpet.

Det siste forteller noe om en storfamilie som reiser verden rundt for å pleie støle muskler og andre plager en løpshund kan pådra seg.

Hanna er en av mange som har tatt seg fri fra en ordinær jobb for å være til stede der bikkjer springer foran sleden og sprenger grenser. Et helt år har hun tatt seg fri.

- Jeg bruker hele vintersesongen på løp, sier hun.

Nylig kom hun fra Canada og Alaska, så nye langløp i Norge og nå altså Finnmarksløpet.

- Fascinasjonen handler om samspillet mellom hund, kjører og veterinær. Og den fantastiske kroppen og fysologien til løpshunder. Og selvfølgelig kjærligheten til natur og friluftsliv, sier Hanna når hun skal prøve å forklare denne ikke helt vanlige prioriteringen av et veterinærliv.

Gleden over å ferdes i naturen deler alle som kretser rundt Finnmarksløpet. Hvis de i det hele tatt har sivile klær ligger de djupt nedgravd i en skipssekk eller på et lager et eller annet sted i Norge. Hanna har for base i Mosjøen, mens dialekten er fra Sunnmøre.

Underveis i denne veterinære nomadetilværelsen tilbyr hun sine firbente venner et omfattende medisinsk tilbud. Menyen er som et abonnement på en privat luksusklinikk for mennesker med mye penger.

Der jeg faller i staver over å bli servert en konjakk etter å ha kommet hjem fra tur, masseres bikkjene fra topp til tå.

I det de springer de siste meterne mot høystakkene på sjekkpunktene gjør Hanna seg opp en mening om tilstanden. Hun er som en lege som bedømmer en pasient som stiger inn fra venteværelset, bortsett fra at hun tar i mot 14 pasienter av gangen og venterommet er den enorme Finnmarksvidda.

Deretter sjekker hun eller noen av de andre veterinærene i tur og orden hydreringsgraden, sirkulasjonen, kapillærfyllingstid, hjerte og lunger og BCS, som er en slags kondisjonstest. De snakker med kjørerne, sjekker om hundene spiser. Hundelepper brettes tilbake for å sjekke fargen på tannkjøtt, det trykke og løftes på løsskinn på skallen, ledd og lemmer bøyers og strekkes.

Det er så og si umulig å fotografere en veterinær på en anstendig måte. De står med rumpa til kameraet nesten uansett hvordan du betrakter dem.  Bøyd over bikkjer som for lengst har søkt tilflukt langt nede i ei høysåte. I mørket er veterinærene påmontert røde, blinkende lys og ser mest av alt ut som ei fyrlykt. De skal kjennes igjen og være tilgjengelig til enhver tid.

Bikkjer som trenger oppfølging får gult kort i form av ei snor og slipper ikke ut i sporet uten en oppfølgende sjekk.

Av og til må hundene bryte, noen til og med før konkurransen har startet. En av Lars Monsens hunder ble sjuk før starten på årets Finnmarksløp. Via et komplisert, improvisert og ikke minst vennlig og imøtekommende nettverk av hyggelige mennesker, ledet av den kjente veterinæren Marit Holm, ble hunden tatt hånd om og operert.

- Det var en helt utrolig innsats, sier Elin Berntsen som er Lars Monsens handler under Finnmarksløpet.

Uten veterinærene, som når dette skrives er spredt rundt på vidda på minst seks forskjellige steder, hadde ikke Finnmarksløpet vært umulig.

For mange blir faktisk skadet.

Forleden falt en av kjørerne ned en stige og måtte avbryte løpet. To veterinærer kolliderte allerede ved innledninga til Finnmarksløpet. En annen av dem som følger løpet ble sittende aleine i bilen i halvannen time etter å ha kjørt på en rein.

Felles for dem alle er at det tok tid før de fikk hjelp.

Det kryr av veterinærer under Finnmarksløpet. Leger er det derimot nesten umulig å få tak i.

- Jeg har jobbet som veterinær over hele verden. Hundeholdet under Finnmarksløpet står ikke tilbake for noe. Det samme gjelder organiseringen av veterinærtjenesten, slår Jerry Van Eek ettertrykkelig fast.

For oss på to bein gjelder det uansett å holde seg frisk fram mot målgang på 100-mila mot slutten av uka. Hjelpen er alt annet enn nær.

Partnere