Så var de der

I 2012 krydret hundekjørerveteran Stein Håvard Fjestad vår nettside med sine betraktninger. Vi kalte spalten "Fjestads Ulveblikk". Akkurat nå, knappe to uker før han skal kjøre Finnmarksløpet igjen, tilbringer han og 23 huskyer gode dager i en liten koie i Trysil. Der er de ikke alene…

Så var de der

---

Av Stein Håvard Fjestad

---

Så var de der, hadde hatt følelsen av det noen dager. Fornemmelse er en undervurdert følelse, fornemmelse av å bli iakttatt i stedet for å iaktta. Et elgspor med ekstra lange skritt som uten synlig grunn brått skiftet retning.

Hundene i spannet løfter hodene, og så som i undring og vantro til siden mot åsen med gammelskog. Hørt deres uling om kvelden mer sår nå enn vanlig. Huskyen, den tjenestevillige tamhunden, følger spor som har vært tråkket siden snøen kom i høst, når de er ute med sin herre. De store ville hundedyrene går sine egne veier, gjerne langs bekkefar, følger skoggrensen mot myra. Ikke som huskyen, to og to i bredden, men etter hverandre, sju, kanskje åtte eller ni i tallet. Etter noen dagers nærvær i området opptrer de tryggere. De bruker sine tamme slektningers sledespor for å forflytte seg selv, men unnlater ikke å vise sin overlegenhet og markerer på hvert et lite tre som står like ved løypa.

For hver dag kommer nye spor tråkket i grålysningen eller i skumringen. Hundekjøreren gjennomfører sine daglige turer med spannet, kommer tilbake til koia om ettermiddagen, fôrer sine dyr og fyrer opp i ovnen om kvelden. På nytt lyder huskyens uling mot fullmånen på nattehimmelen. Sårt, lengtende.

Båndene er der enda, etter 1000 generasjoner i menneskets tjeneste. De lengter tilbake til det frie, flakkende livet uten begrensning av kjetting eller trekkliner. Til livet før skjørtegrana ble byttet ut med hundehus. Til det livet de fornemmer sine frie slektninger fører.

Frosten river i tømmerveggene. Mennesket fyrer så ovner gløder i den vesle koia. Flokken med de frie jagende dyra har satt i gang tanker og følelser han ikke viste han hadde. Han trodde han var fri, herre i utmarka. Han kjenner seg med ett bundet til sitt eget innlærte mønster, arbeid, mat, hvile, alt innenfor det samme geografiske området. Huskyen uler igjen mot nattehimmelen, de svarer noen der ute på myrene opp mot fjellet. Svarer de som lever et liv uten grenser, uten tvang, men likevel styrt av de samme behov som mennesket. Finne mat, finne trygghet, finne en make og tilhørighet til en flokk.

Vi lever så forskjellig, dog så likt. Slik oppstår fasinasjon, nysgjerrighet og motsetninger. Slik oppstår myter. Vi blir små i det store landskapet, og så ubetydelig i evigheten.

 

Opptaket er gjort 24. februar med mobiltelefon. Lyden bølget som nordlys over himmelen. 

Skrevet med tømmermannsblyant i lyset av et talglys, med litt for svake briller.

Foto: Jørn Losvar