Verbale godbiter

Det ble god stemning når Sven Engholm (kongen av Finnmarksløpet) og Roger Dahl (Mr. Finnmarksløpet) fortalte historier fra løpets barndom. Anledningen for de verbale godbitene var at Alta trekkhundklubb samlet folket til mimrestund og miniseminar på Gargia Fjellstue lørdag 24. november. For alle oss som ikke har opplevd Finnmarksløpets første leveår, var dette interessant.

 

ROGER DAHL OG SVEN ENGHOLM: Foto, Trond Anton Andersen

Det aller første løpet

Når vi nå ser at det begynner å nærme seg 150 påmeldte til Finnmarksløpet 2013 er det moro å trekke parallellen til 1981. Da gikk det aller første løpet av stabelen. Tre spann deltok. Deltakerne var initiativtaker Sven Engholm, fangstmann Kjetil Kleive og svenskene Conny Bergstrøm/Anders Larsson som kjørte to på ett spann. Løpet var 262 km og startet åtte km ovenfor Sorrisniva.

Selv om det var beskjedne og enkle greier, var fremtidsmålet håret. De ønsket et løp som var ganske likt Iditarod, og i følge mentor Rick Swensson måtte det være mer en 600 km for at det ble et fullverdig langdistanseløp. Men naturlig nok, så starter man beskjedent ut.

- Kleive klarte dessverre ikke å fullføre løpet, han fikk ikke tak i en nomeslede, og nansensleden han hadde viste seg å være umulig å styre. Dermed var vi bare to spann som fullførte, forteller Sven Engholm som vant det aller første offisielle Finnmarksløp.

Parafinlykt

I dag har mange hundekjørere hodelykter som er like sterke som en middels billykt. De to første årene Sven kjørte løpet var det andre boller. Han hadde en parafinlampe, en såkalt fjøslykt. Formålet var å kunne se kartet. Det hersker liten tvil om at Engholm hadde gode lederhunder, da som nå kjørte man til alle døgnets tider. – I 1982 gjorde jeg en avtale med to svensker som kjørte sammen på et storspann. De hadde dårligere lederhunder som ikke var god på brøyting. Avtalen var at jeg skulle brøyte og de skulle lyse vei. De hadde nemlig skaffet seg den unike oppfinnelsen hodelykt, humrer Sven som har mange gode minner fra de tidlige hundeløpsdager.

Mange hundekjørere i Oslo

Så er det Roger Dahls tur til å bidra med et flashback. Han selv, tidligere FL-veteran Rolf W. Johansen og noen andre fra Alta trekkhundklubb var i Oslo tidlig på 80-tallet for å ha møte med en av de store kjørerne fra Alaska. Hundekjørere på 80-tallet var langt fra fancy i tøyet. Det gikk i vadmel, anorakker, de hadde bustete hår og skjeggvekst uten nevneverdig trimming. Etter å ha vandret litt rundt i Oslos ikke alt for fornemme strøk kom det tørt fra Rolf…- Ante ikke at det var så mange hundekjørere i Oslo…Mer sa han ikke, men Roger er ganske sikker på at det var uteliggerne han refererte til!

 

ROLF W: JOHANSEN: Foto, Jørn Losvar 

Glad for å bli kvitt Masi

En annen historie som fikk fram gapskratten var da Harald Tunheim (fem ganger FL-champion) fortalte om superlederen Masi. Den storvokste tispa var en av nøkkelhundene til Tunheims gode resultater både i Finnmarksløpet og i Iditarod. Harald hadde avtalt med FL-veteran Arne Karlstrøm at han skulle kjøpte to valper, en hann og ei tispe. Hannhunden hadde Harald bestemt seg tidlig for, når det gjaldt tispa ba han Arne selv plukke ut ei. Det stakk en liten faen i Karlstrøm som umiddelbart gav bort valpen han hadde hatt sin fulle hyre med å holde inne i hundegården. Hun klatret over gjerdet til stadighet og var i Arnes øyne en skikkelig brysom liten sak. Dette ble altså den beste hunden Harald har hatt til nå i sin karriere, Arne valgte i flere år å spare på de villeste og mest irriterende valpene. – Dessverre har historien aldri gjentatt seg, sier Arne Karlstrøm på sin lunefulle måte.

Etter mimringen penset forsamlingen over på viktige temaer som trening, fôring og hundenes helse. Vi forlot lokalet forholdvis tidlig, antakelig ble det servert noen verbale godbiter ut over kvelden også.