Fjestads ulveblikk

Tredje natt. Den verste. Trøtt nå. Tar hardere tak i bøyla. Oj, sovnet visst et lite sekund! Hundene går, to og to, fint ved siden av hverandre. Refleksene på selen skinner i nattemørket. Godt å ha noe å se på. Pass på nå, ikke sovne! Åpner parkasen så det blir kaldt, ikke så lett å sovne da. Surrer slepelina godt rundt håndleddet, hvis jeg skulle falle av. Hundene går, danser to og to gjennom nattemørket. Refleksen viser gangarten, noen går i passgang, to galopperer og resten traver. Tida eksisterer ikke, bare bevegelse eksisterer. Lyden av knirkende sledemeier og dansende hundeføtter dempes av pelslue og hette. Mørke omslutter alt og det eneste som betyr noe er det jeg ser i stråla fra hodelykta. Livet er slitsomt, men enkelt. Røklukt? Synes jeg kjenner lukta av bjørkefyring. Spannet slår over i galopp. Nærmer oss sjekkpunkt? Snart ser jeg lyset fra bygda nede i dalen. Noen heftige nedkjøringer gjør meg helt våken, klar og besluttsom. 

Ut på elva. Noen kilometer senere ser jeg lyset fra sjekkpunktet bak neset, snart ser jeg hodelykter. Folk i refleksvester griper tak i lederhundene og fører oss inn på et område nedenfor fjellstua som er avgrenset av plastikkbånd. Tre spann ligger allerede på halmen. Lys, lyder, folk snakker til meg. Ser de snakker, hører lyder, men oppfatter ikke riktig hva de sier. Har ikke hørt stemmer på åtte timer. Skal stelle hunder nå. Rutinene sitter i ryggmargen. Ned med ankeret. Går fram, roser alle hundene, mens jeg stryker noen av dem over ryggen. Fin stemning i flokken min. Høye haler som logrer, høye hoder. De vrir på hele kroppen, noen kaster seg ned og ruller seg på bakken. Av med potesokker. Arbeider metodisk fra bakerst og fremover i spannet. Er visst sliten, tar "attersteg" når jeg retter ryggen. Fram med snackeposen, kaster én til hver hund, mens jeg ertende sier navnet deres. De hopper opp og griper laksebiten i lufta. Av med bakliner, ut med halm. Hundene legger seg rutinert ned i halmen etter et par runder rundt seg selv. Springer etter vann, fyrer opp fôrkokeren, tømmer kjøtt og tørrfôr i kjølebagen. Eter ei frossen brødskive og tømmer en restene av en cola som har blitt til slush, mens vannet koker. Lyder begynner å nå gjennom nå. Jeg oppfatter at et par hundre mennesker står og ser på meg mens jeg arbeider. Fôret blandes med varmvannet og etter litt røring er alt klart. Ei og ei halv øse til hver hund. Skåler bæres ut to og to. Og så belønningen, den beste lyden en hundekjører kan tenke seg; fjorten hunder som lepjer i seg fôret uten nøling. Skåler samles inn, før jeg setter dekken på alle hundene og legger tepper over sju par slitne hunder som snart er inne i en tung, drømmeløs søvn. Rydder rundt sleden før jeg går mot fjellstua hvor jeg sluker en stor porsjon reinkjøtt med buljong. Jeg tar soveposen og går mot hytta hvor jeg kan sove. Skreller av ytterklær og støvler, merker at det verker i hele kroppen, før jeg kryper ned i soveposen. Sovner tilfreds, vel vitende om at om tre timer skal jeg opp og ut igjen. Jeg er nittifem kilometer nærmere mål. 

Stein Håvard 

Dagens sitat: "Det er ikke ordentlig langdistanseløp før avlen underveis er utslagsgivende" Rolf Wille Johansen, Stengelsen, Alta. Cowboy og hundekjører. 

Kjetil Reitan på sjekkpunkt.  

Partnere