Comeback etter 22 år

Bente Levorsen (54) begynte med hundekjøring i 1981. Så solgte hun alle hundene, forså å starte på nytt igjen noen år senere. Nå føler hun at ringen er sluttet. Bente skal kjøre Finnmarksløpet til vinteren.

Det er overraskende rolig når vi ankommer hundegården til Bente Levorsen og Svein Kårtvedt. Bare Farmor bjeffer litt fra plassen sin øverst i hjørnet. Hun har bare vært her i ca fire uker og er ikke helt trygg på alt ennå, sier Bente. Vi går rundt i hundegården og hilser på hundene og småprater med dem. Noen er veldig glade for kontakt mens andre er mer opptatt med å tygge på oppsparte godbiter.

Litt skummelt
Bente skal kjøre Finnmarksløpet denne vinteren, noe hun ikke har gjort siden 1987, da var hun imidlertid en av de første kvinnene til å kjøre Finnmarksløpet. Mye har skjedd siden den gang, løpet har blitt lengre, utstyret mer avansert og folk flest kjører for konkurransen og ikke turen sin del.
Jeg har drømt om å få kjøre Finnmarksløpet igjen lenge nå, og det hadde nok ikke blitt noe av det dersom min mann ikke hadde sagt: Da gjør vi det! Også begynte vi å kjøpe hunder igjen. Egentlig hadde Bente tenkt å kjøre bare 500 kilometer, men Sven Engholm overtalte henne til å melde seg på det lange løpet. Du kan kjøre hund og du vet å disponere hundene. Kjør 100 mila og kos dere, var beskjeden jeg fikk fra Engholm, ler Bente.
Til nå har hun aldri kjørt et 14 spann, det har stoppet på 10 hunder. Akkurat nå er det litt skummelt, men det skal gå greit. Det er jo lov å kjøre med mindre enn 14 hunder om jeg skulle føle mer for det, sier Levorsen, som gikk rundt og lurte på hva hun hadde gjort de første ukene etter påmeldingen. Nå har hun roet seg og troen til Engholm har begynt å smitte over på henne.

Ut på tur
Det hele begynte med en hund i 1981. Bente som da hadde to små barn ville ha en hund som kunne trekke pulken så hun fikk med seg barna ut på tur. Etter ett år fikk hunden valper og så bare ballet det på seg videre med kontakt med hundekjørere og kjøp og salg av hunder. Karl Petter Beldo kjøpte sine første hunder hos meg på begynnelsen av 80-tallet, minnes Bente.

Tisper med løpetid
Vinteren 1983 kjørte Bente sin første konkurranse. Det var noen sprintgreier i Kautokeino, og det ga blod på tann, forteller hun ivrig. Etter det deltok hun på hundekjøringsløp over hele Finnmark, Karasjok wide open, Alta to dagers, Minneløpet og Joatkaløpet. Det var så mange hyggelige folk med
den gang, smiler Bente og minnes Kari Jæger, Sven Engholm, Roger Dahl, Eirik Nilsen og Arne Oddvar Nilsen. Den gangdeltok man på løp for å treffe folk med samme interesse. Karasjok wide open var det morsomste løpet å kjøre. Der startet vi i grupper på seks spann samtidig nede på elveisen. Et år var fire av spannene i en gruppe involvert i en krasj. Vi viklet oss inn i hverandre, i en floke det tok evigheter å løse opp. Det var ingen som ble sure for floka. Vi hjalp hverandre, lo og hadde det gøy, og jeg hadde to tisper med løpetid i spannet mitt. Da vi omsider fikk løst opp floka var jo de to andre kommet langt avgårde. De to tispene med løpetid sprang som gærninger og vi tok igjen de andre og kjørte forbi dem. Vi vant hele løpet, ler Bente. Hun minnes at konene til de mannlige hundekjørerne var veldig imøtekommende mot henne. Hun reiste jo rundt på konkurranser med barna på slep og var både mor og hundekjører. Mennene fikk jo være bare hundekjørere for konene tok seg av barna. Det måtte større innsats til som hundekjører når hun var kvinne og mor samtidig. Jeg elsket konkurransene, smiler Bente.

Trener om kvelden
Mye har utviklet seg innen sporten fra Bente startet og frem til i dag. Vi hadde ikke så mange hunder før i tiden og det var ikke så alvorlig da som nå. Også på utstyrssiden har det skjedd mye.
En spade er ikke lenger en stor og tung spade, sier Bente litt alvorlig, og minnes de tungt oppakkede sledene før i tiden. Forrige gang Bente drev med hundekjøring hadde hun mulighet til å trene på dagtid. Familien drev med gårdsdrift og hadde dagene fri til å trene litt. Nå må hun trene om kvelden og utover natten, og da er det godt å ha Svein til å hjelpe seg. Ungene syntes det var kjempestas at mor holdt på med hundekjøring. De var med på stell av hundene og bodde nesten sammen med valpene i valpekassa når de hadde valper. På grunn av familiesituasjonen solgte Bente de siste hundene i 1993. De første årene uten hunder måtte Bente finne på andre ting å gjøre på høsten når snøen la seg. Lysta til å dra på sledetur var stor, men uten hunder gikk det ikke an å komme seg ut på tur slik hun var vant til, og slik begynte hun da å jakte på høsten. Skjebnen ville det slik at Bente etter hvert traff en ny mann, Svein. Med hjelp og oppmuntring fra han har de nå 23 hunder stående i hundegården. 18 av hundene er i trening til Finnmarksløpet.

I en boble
Finnmarksløpet i 1987 er uten tvil Bentes største opplevelse. Det var utrolig flott. Det var som å være på siden av seg selv i en boble i sin egen verden. Bare være i opplevelsen. Jeg hadde småbarn hjemme, og jeg tenkte ikke på ungene mens løpet pågikk. Det å oppleve naturen til alle døgnets tider, ryper som kaklet kl fire om morgenen, solnedganger, soloppganger, nordlys og stjernehimmel, det gode været. Det var helt fantastisk, sier Bente drømmende.

Litt «på tuppa»
I fjor vinter kjørte Bente Bergebyløpet, i år skal hun kjøre flere løp før Finnmarksløpet i begynnelsen av mars. Det er viktig å kjøre løp så unghundene får trening i konkurranse og blir vant til å treffe andre folk, sier hun. Selv syns Bente det er morsomst å kjøre de lange løpene hvor det er litt roligere og man får med seg litt mer av det som skjer rundt en. Så langt ser det ut som Levorsen kan bli den eldste bestemoren på 100 mila. Det er jo ei som er eldre på 50 mila, så hvorfor ikke? Det er ingen øvre aldersgrense for å delta i Finnmarksløpet og når løpet går vil hun være 55 år, og forhåpentligvis vil det være så gøy at hun kan kjøre i mange år ennå. Svein skal være handler (hjelpemann)for Bente under løpet i år. Han sier han ikke har lyst å kjøre selv, men Bente vet ikke helt om hun tror på han. Jeg tror han har litt lyst å kjøre selv om han sier han ikke vil, smiler hun. De er litt på jakt etter en som kan være handler sammen med Svein, en som kan ha ansvaret for mat og drikke. Jeg blir litt «på tuppa» og spiser dårlig under konkurranser. Sveins sterke side er dessverre ikke å lage mat, så det må være noen som kan lage mat som frister å spise når man ikke vil ha noe. Også må det jo være en det vil være hyggelig for Svein å være sammen med. De skal jo tross alt være mye sammen en kort periode, sier Bente.

Ikke synlig handikap
Det var en mye større fysisk utfordring å starte opp igjen med hundekjøring enn jeg hadde trodd. Det har vært veldig tøft, men det er gøy å få det til. Gøy å få til et spann som funker, stråler Bente. Hun er litt bekymret med tanke på løpet. Bente er tunghørt og bruker høreapparat. Når hun er ute og kjører hund og har lue på, kan hun ikke bruke høreapparatet.
–Vil jeg greie å få med meg all informasjonen som blir gitt på sjekkpunktene? Jeg har jo ikke et synlig handikap, og noen vil nok kanskje oppfatte meg som treg som ikke får med meg alt som blir sagt. Jeg har vært i kontakt med Finnmarksløpet og lagt frem problemet mitt for dem. De sa de skulle
informere om det til de som jobber på sjekkpunktene så de er klar over det, sier Bente litt alvorlig.

Partnere