Takket kona

Etter tusen og førtifire lange og tøffe kilometer over fjell og vidde var det tid for å gjøre stas på kjørerne, og da spesielt de tre medaljevinnerne: Sølvvinner Stein Håvard Fjestad, og bronsevinner Trond Ørslien sammen med mannen som til slutt klarte å berge seieren, Harald Tunheim. Bragden de har gjort sammen med hundene sine fikk velfortjent applaus.

Vinner av åpen klasse, Harald Tunheim, minnet oss på at finnes kamper i livet som er tyngre enn en ukes tur på sleden. Han benyttet anledningen til å takke kona: – Når jeg var sliten og tenkte at jeg hadde mest lyst til å bryte, tenkte jeg på Anne Beate og hennes kamp, sier Tunheim. Blomstene han fikk av ordføreren gav han rett videre til henne.

Kona, Anne Beate Tunheim, har i et år kjempet mot kreftsykdommen, og hennes kamp har inspirert Alta-kjøreren. I tunge stunder på Vidda har han tenkt på hennes utholdenhet og styrke og hentet opp krefter til å komme seg videre.

Det er ikke bare kjørerne som skal hedres, de som har gjort jobben er hundene, og Roger Dahl, som kom i mål i natt, kunne gi oss et glimt av forståelse for hvilke atleter og hvilke oppofrende medarbeidere trekkhundene er.

Dahl hadde lite hunder før start, og hadde lånt en av Kjell Brennodden for å fylle opp spannet. Dahl syntes ikke hunden var noe tess, den gikk greit og trakk for så vidt akseptabelt, men det var fordi Dahl var nødt han beholdt henne i spannet. Dahl kom i mål med hunden, og kunne legge dem til rette i boksen om kvelden.

Da han skulle stelle hundene dagen etter, fikk han til sin store forskrekkelse se at Brennoddens hund ikke var alene i halmen: Sammen med henne lå tre valper. Tispa hadde altså til tross for at hun var drektig i siste fase trukket slede i tusen kilometer uten at noen merket det. Med bare tre valper i kullet er det ikke lett å se at en tispe er drektig, slik at ingen hadde oppdaget tilstanden før hun ble satt på den krevende oppgaven å gå FInnmarksløpet. Valpene skal få de klingende navnene Start, Finish og Dahl.

En verdig og høytidelig seremoni fikk et stenk av alvor etter Tunheims ettertenksomme tale, og en vakker avslutning ved Ann Mari Andersen.

Partnere