Vinnerinstinkt?

Da Arne Karlstrøm fikk en hund i 1981, og så en til, hadde han ingen planer om å drive med verken konkurranser eller turistkjøring. I dag har han stilt til start på Finnmarksløpet 19 ganger og kjører i tillegg turister som er ute etter en spesiell naturopplevelse.

For Arne Karlstrøm (44) starta det hele med at han fikk to hunder i 1981, som han brukte til sledeturer på fjellet. Etter hvert fikk han både 6 og 10 hunder, men hadde ingen planer om å begynne med verken det ene eller det andre selv om antallet hunder økte. I dag har han 30 voksne hunder og 12 valper hjemme på gården i Langfjordbotn, og han driver med både konkurranse og turistkjøring. - Sånn er livet, det blir det det blir til, sier Arne. Etter hvert har det blitt litt mer plan over det, særlig avl.

Hummer og kanari
Avl er en av de store forskjellene innen sporten fra -80 tallet sammenlignet med i dag mener Arne. - Nå blir det stort sett bra, men da jeg begynte var det mye hummer og kanari, ler han. Det var mye dårlige hunder på markedet, og han mener de som starta opp på hans tid hadde jernvilje som kom seg igjennom de første åra. De som begynner i dag slipper det fordi avlen har blitt bedre, og det er bedre hunder å velge mellom. Også utstyrsmessig har det skjedd stor utvikling. - Vi visste knapt hva en hundesokk var i 1988, og nå er det hi-teck og aluminiumsleder, gore-tex og alt mulig, sier veteranen.

Finnmarksløpet 2007 ble ingen god opplevelse for Arne Karlstrøm. - I fjor gikk jeg ut veldig hardt, det skulle virkelig kjøres. Med mye bedre trening med flere langturer tenkte jeg at nå fikk det briste eller bære, men det er tydeligvis ikke bare å tro at man kan trene mye og tro at alt da vil gå bra. Så enkelt er det bare ikke, sier Arne alvorlig. Til hans store skuffelse måtte han sette ut flere erfarne hunder tidlig i løpet. Han måtte bryte halvveis, i Kirkenes, fordi han ikke hadde nok hunder igjen til å fortsette konkurransen.

Kjempe i teten
Løpsstrategien for Finnmarksløpet 2008 er ikke klar ennå, men Arne sier han vil være med å kjempe i teten. Han har alltid hevda seg, med tre 3. plasser som beste resultat i tidligere løp, men hvordan han skal nå helt til topps er han ikke helt sikker på. - Vi får bare trene og se hva vi får til, så får vi se hvordan det går. Jeg må kanskje fokusere mer på løpet og ikke være så mye kompis med alle og skravle så mye på sjekkpunktene underveis, undrer Karlstrøm. Arne er kompis med de som vinner år etter år, og føler kanskje at de har et forsprang, men noen må jo bli nr. 4 og sier han. Og så må man bli flinkere til å se â€?årets løpâ€? med tanke på hunder, vær og føreforhold, og ikke kopiere egne tidligere års kjøreplaner for mye.

Arne er optimistisk med tanke på vinterens løp, og selv om han stiller med et ungt spann har han mange unghunder med erfaring fra 100 mila, noe han ikke har hatt før. Han er privilegert i år som kan kjøre unghundene Ida Karlstrøm, (Arnes niese red. adm.) hadde i spannet sitt sammen med hunder fra hans eget spann i 2007. Aldri før har han hatt så godt trente unghunder som til løpet i fjor, og er litt spent på hvordan det vil slå ut, men håper på en gevinst av det i år. Uansett vil han nok ha en mer forsiktig åpning av løpet i år enn han hadde i fjor for å bevare flest mulig hunder i spannet lengst mulig.

I løpet av en sesong blir det mange timer bak på sleden, og man kan jo ikke gjøre mye annet enn å stå der og tenke. Tankene dreier seg stort sett om hundene. Hvilke som får være med videre og hvilke som ikke får det, og hva som skal gjøres annerledes. Hvem som skal pares, og med hvem? Man står også og ser på hundene, på hvordan de går. Halter de, kanskje henger de med ørene, eller løper de på en annen måte? Ellers så tenker ikke Arne så veldig mye, han bare eksisterer mens timene flyr av sted.

Minner gjennom tidene
Det har blitt en del minner i løpet av de 19 årene han har vært med, og spesielt godt husker han 1997 da Robert Sørlie fikk parkering før Jotka og han lurte seg forbi i stormen og tok 3. plassen. I 2000 fikk han bare kjørt 300 km før han måtte bryte løpet og omstille seg fra hundeløp til barnefødsel da datteren meldte sin ankomst. Mye uvær og mange nedturer hvor man har hata alt, har det også vært. - Det har vært tider man har lurt på hva i himmelens navn man gjør der ute når man kan samle på frimerker, smiler Arne som sier det er mulig å oppleve oppturer selv om været er dårlig også. En av fordelene med å ha vært med så lenge er at man vet at løpet har både oppturer og nedturer, og henger man seg opp i nedturene blir det veldig tungt. Arnes styrke er å tenke på andre ting når været er dårlig og føret tung, da kan det bli en opptur å se at hundene går godt.

For veteranen hadde det ikke vært mulig å holde på så lenge som han har holdt på dersom ikke kona hans, Marianne Skjøthaug, også hadde tatt del i hundekjøringa. - Marianne kjørte 8- spann 500 km for 5 år siden, så nå skal jeg snart få lurt henne med på 1000 km, for ho begynner å bli klar for det snart, smiler Arne lurt. Om han da stiller som handler eller konkurrent er han noe usikker på, men tror kanskje de kjører løpet sammen, om han da ikke blir sjefs-handler.

Partnere