Finnmarksløpet

Webshop

"Det største æ har gjort!"

Skrevet av: Olav Hatlen
Dato: 09.03.2005 05:38

Det er midt på natta. Klokka har akkurat passert tre, og temperaturmåleren viser 20 kalde grader. I skogbrynet ved målgangen etter 500 kilometer dukker det opp et lys. Det er spann nummer 71, ført av Lena Larsen, tidligere narkoman, nå beboer ved kollektivet i Langfjorden. Hun har kjempet mange harde kamper, men er ikke i tvil når hun kommer i mål; -Det her e det største æ har gjort!

Kollektivet i Langfjorden i Alta kommune har syv beboere. To av disse er med på årets løp. Foruten Lena deltar Cecilie Hansen på 20 år. Hun er Lenas handler. Cecilie forteller at hun har en stor drøm. Hun vil delta i Finnmarksløpet neste år, og det får hun lov til dersom hun holder seg rusfri. Kollektivets leder Trude Rød, en av fire ansatte som følger de to jentene, nikker bekreftende. - Vi knytter betingelser til slik deltakelse. Vi benytter oss blant annet av urinprøver.

Mens vi venter på Lena som nærmer seg mål, forklarer kollektivlederen, at det er viktig å få en beboer rundt hele løypa. Kollektivet får dermed profilert seg på en positiv måte. Men det aller viktigste er hovedpersonen selv og den enormt verdifulle opplevelsen hun nå kjenner på.

Det er flere som sitter og venter på Lena, blant annet Gerd Larsen. Gerd er Lenas mor. Hun har vært med handlerteamet rundt på sjekkpunktene. Der har hun laga mat og tørket klær og motivert og fulgt jenta si. Hun forteller at hun er altaværing, men at hun aldri har skjønt det der med Finnmarksløpet, men det var før.

Så er klokka tre minutter over tre og Lena Larsen og hennes spann glir over målstreken. Bredbeint og støl lener hun seg mot mamma og de andre. Et stort glis brer seg over ansiktet hennes idet hun overøses av gratulasjoner og kjærtegn. Etter velkomsten konstaterer hun nærmest overrasket at hun har klart det!

Lena er 24 år. Hun har vært skikkelig hekta, mest på amfetamin. Nå har hun vært på kollektivet i to år, og det går kjempebra. Beviset på det er at hun får delta. Den unge friskusen snakker mer enn gjerne om løpet sitt. Hun synes ikke det har vært spesielt tungt. Etter å ha tenkt seg om, legger hun til at det var kaldt over isen på Tanaelva. Dessuten har hun tidvis kjempet mot søvnen, og en gang faktisk sovnet bak sleden. Som andre hundekjørere beretter hun også om hallusinasjonslignende fenomen, der hun så svevende smultringaktige objekter ligge over vidda. Men akkurat nå er det bare en ting som står i hodet hennes; - Nu skal æ sove i et døgn!

Partnere